Wergeland skrev Meg Selv som et svar på Morgenbladets kommentar om Wergeland som ”oppirret og i slet lune”. I diktet skriver han om måten han ser på seg selv på, han prøver og forsvare seg selv. Wergeland bruker mange personlige pronomen som jeg, mig, min og mit. Disse ordene gir et veldig personlig dikt og en nærhet til situasjonen. ”Jeg hate? Når en fugl flyver over mitt hode, er mitt hat fluks tusen alen borte. Det flyter hen med sneen, det går med de første bølger fra land og langt ut i havet.”
Et trekk fra romantikken er naturen, som brukes hyppig av Wergeland, ” Jeg, som kun behøver et glimt av solen forat briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare meg?” og andre eksempler hvor han lukter blader og glemmer alle fiender. Naturen brukes som et virkemiddel til å fjerne hans slette lune og hat. Han finner trøst i naturen og i himmelen samtidig som han bruker symbol og metaforer til å sende små motangrep mot journalistene. ”Som insektets stikk i muslingen, avler fornærmelser kun perler i mitt hjerte. De skulle engang pryde min ånds diadem.” I strofen før denne sier han at Journalistens reveklør, deres kritikk har ikke mye harm, men han bærer det fortsatt med seg i form av perler i hans hjerte.
Wingate OUT !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar